Seit Anfang Dezember lebt die 1967 in Istanbul geborene Aslı Erdoğan als Gast des Literaturhauses und der Stiftung PWG in Zürich. Die politisch engagierte Autorin erfährt die Stadt nicht zuletzt als Insel des Friedens.
Heldin, Legende und ein rotes Tuch
Die Türkin Asli Erdogan polarisiert das Publikum in ihrer Heimat. Die dritte Autorin des Zürcher Stadtschreiberprogramms sagt, Zürich tue ihr gut: Gleich nach der Ankunft habe sie einen neuen Text begonnen.
Die dicke, rote Daunenjacke ist geliehen, und Asli Erdogan sieht in ihr noch dünner, noch zerbrechlicher aus. Blutarm und bettelarm sei sie, sagt sie, geschwächt nach Operationen, mitgenommen nach Kampagnen gegen sie die Zeit in Zürich sei für sie gestundete Zeit, gestundete Geborgenheit wie die Jacke.
«Ich darf noch bis Ende Mai hier sein, dann zwei Monate in Frankreich aber was danach passiert, weiss ich nicht. Ich habe Angst, in die Türkei zurückzukehren», sagt die Autorin, bei der nichts ihren Ruhm, ihre Preise verrät. Und sie steckt sich eine weitere Zigarette an, eine von vielen in diesem Gespräch, das bei der Klimakatastrophe beginnt, von den Krisen eines Schriftstellerlebens in der Türkei handelt und bis zu privaten Katastrophen reicht.
In der Türkei nämlich ist die 1967 in Istanbul geborene Autorin zwar eine Heldin, eine Legende — aber auch ein rotes Tuch. Man habe sie bedroht, verunglimpft, verfolgt. Man habe sie zur Unperson gemacht, ihr Liebesleben durch den Schmutz gezogen, Freunde und Kollegen verhaftet, der Kontakt zu ihrem Vater sei auf Eis gelegt, der zu ihrer Mutter sei zwiespältig.
Die Unzufriedenheit wächst
Asli Erdogan schreibt als Kolumnistin regelmässig über die Kurdenfrage, über Haftbedingungen in türkischen Gefängnissen, über Folter und Frauendiskriminierung. 2008 unterschrieb sie eine Petition, die forderte, dass sich die Türkei bei den Armeniern entschuldigt («Dass Sarkozy jetzt dieses Gesetz verabschiedet hat, ist leider bloss Wahlstrategie»). Und das verzeihen die Nationalisten genauso wenig wie Erdogans kritische Artikel. Überhaupt habe die Unfreiheit zugenommen in der Türkei, stellt sie fest.
«Noch vor ein paar Jahren glaubte man in der Türkei an eine EU Aufnahme und versuchte, sich an die Regeln zu halten. Mittlerweile haben sich diese Hoffnungen ziemlich zerschlagen, die EU hat ihren korrigierenden Einfluss verloren. Zurzeit sind in der Türkei 105 Journalisten in Haft! Damit sind wir, prozentual gesehen, die traurige Nummer 1 auf der Welt. Und man kann zehn Jahre ohne Verurteilung in Haft sitzen.» Zudem sei die Zahl der sogenannten Ehrenmorde in den vergangenen fünf Jahren um 1400 Prozent gestiegen. Für Asli Erdogan nimmt die Regierungspartei klar Kurs Richtung Islamisierung und Diktatur, der Geist im Land trübt sich ein.
Als Physikerin am Cern in Genf
Aber die linke Autorin will sich nicht einschüchtern lassen. Sie ist so widerspenstig wie ihre Locken und hat sich selbst dazu verpflichtet, sogar mit gebrochenen Flügeln «den Engel zu geben» und als Journalistin von den Opfern des Systems zu berichten. Hochbegabt, hatte sie als Physikerin am Cern in Genf gearbeitet es sei «ein eiskaltes Karrieristen Ghetto», ihren Master gemacht, ihr Doktorat in Rio de Janeiro begonnen.
Nach der Brasilien Erfahrung warf sie die Doktorarbeit hin: Schon als Kind habe sie der vom Vater misshandelten Mutter beigestanden; und nachdem sie Mitte der 90er Jahre als Physik Doktorandin die Hölle von Rio erlebt hatte wo sie ausgehungerte Greise sah, die ihr Erbrochenes assen, und Kinder, deren Augen so hart waren wie der Stahl, den sie ihren Opfern an die Kehle hielten, verschrieb sie sich der Rettung. Literatur schreibt sie allerdings mit dem Rücken zur Welt. Dafür braucht sie Klausur statt Chaos. «Hier in Zürich ist mir ein kleines Wunder passiert: Schon am ersten Tag nach meiner Ankunft begann ich einen neuen Text. Normalerweise muss ich mich langsam akklimatisieren. Aber Zürich ist nicht meine Liebe, nicht mein wilder Tanzpartner wie Rio, sondern ein Kloster, in das ich mich für Exerzitien zurückziehe: Meine Zürcher Wohnung liegt zwischen zwei Hügeln, von meinem Fenster aus sehe ich einen kleinen Ausschnitt des Himmels. Das ist abgeschlossen, schallgedämpft, wie eine Gebärmutter; ganz anders als das offene, laute Istanbul. Ich bin eine klaustrophobische Schriftstellerin, und das ist perfekt für mich.» In dieser Gebärmutter wächst eine poetische Prosa heran, ein dunkles, metaphorisches Stück über die Lichter in der Nacht und über die Schwärze. Asli Erdogan zitiert Rainer Maria Rilkes «Duineser Elegien», um zu beschreiben, worum es ihr geht; und diese Referenz ist typisch für die Türkin, die sich ganz auf die westlich europäische Tradition bezieht. Bereits «Die Stadt mit der roten Pelerine» (1998), Erdogans zweiter Roman, den sie morgen Donnerstag im Literaturhaus vorstellt, spielt mit westlichen Motiven wie dem Orpheus—Mythos und mit Verweisen auf westliche Komponisten und Autoren.
Das Grauen in den Texten
Die Antiheldin Erdogans Ego ist eine junge Türkin, die in den Todesstrudel von Rio gerät wie Thomas Manns Aschenbach in Venedig. Dass sie selbst wieder an einem hochpoetischen Rio Roman arbeitet, also einen Roman im Roman verfasst, reflektiert Asli Erdogans eigene Nöte mit dem Schreiben. «Die Wirklichkeit entgleitet immer, sie lässt sich nicht fixieren. Was ich vermitteln kann wenn es gelingt, sind die inneren Kämpfe, das Ringen um die existenziellen Fragen, die Qual.»
Asli Erdogan versteht sich als «altmodische Modernistin», die eine bildertrunkene Sprache und ein hohes Abstraktionsniveau zusammenführt zum literarischen Totentanz. Kafka und Artaud sind für sie Gewährsleute ihres Schaffens. Das Politische gehöre in ihre Kolumnen. Das Grauen der Gegenwart beispielsweise «die Wunde, eine türkische Frau zu sein» wird in ihren Texten nicht plakativ freigelegt. Aber sie ist da, blutet, im Verborgenen, in den Text hinein. «Meine literarische Welt ist sehr privat, auch wenn ich in ‹Die Stadt mit der roten Pelerine› von der Barbarei draussen erzähle. Mein Thema ist der Tod, ist die Sterblichkeit. Vielleicht kann ich irgendwann, mit sechzig Jahren oder so, über das Leben schreiben. Aber im Moment bin ich dafür noch zu jung.» By Alexandra Kedves
Med pennen som våpen
For den tyrkiske forfatteren, menneskerettsforkjemperen og regimekritikeren Asli Erdogan har skrivingen hatt en høy pris.
Med pennen som våpen
Jeg er lei av å diskutere med politiet
Jeg er lei av å diskutere med politiet. Forfatteren har reist mye. Reisingen
har gitt henne en annen, mer negativ, forståelse av Tyrkia, og hun er pessimistisk
med tanke på det forestående valget av ny nasjonalforsamling 12. juni.
Alt er så uærlig og falskt i Tyrkia, landet har alltid vært sånn. Regjeringen sier at vi vil få mer
demokrati bare vi oppfører oss bra. Men hva slags demokrati er det? Den politiske situasjonen er svært vanskelig, særlig kurdernes situasjon. Rundt 1.000 kurdere i det kurdiske venstreradikale partiet PKK (Parti Karkerani Kurdistan) er så langt blitt arrestert,
så de ikke har mulighet til å drive valgkamp. Stemningen er spent. På torsdag eksploderte en bombe i nærheten av en politiskole i Istanbul. Sju mennesker ble såret. Erdogan tror kurderne vil få skylda.
Tyrkia beveger seg på en veldig farlig vei. Jeg frykter at regjeringspartiet AKP bare vil bli
strengere. Jeg frykter fl ere arrestasjoner, økt kontroll av media, mer terrorisme.
Og jeg frykter at den siste biten av frihet vil forsvinne. Erdogan er stolt av de kritiske artiklene sine som bøkene hun har gitt ut. Nå skriver hun på en artikkel der hun tar for
seg kvinnedrap i Tyrkia.
Jeg har aldri sett på meg selv som en politisk forfatter. Makten min ligger i å konfrontere leseren med virkeligheten. Jeg tar med leseren til torturkammeret, men viser ham ikke torturen.
Kan noe få deg til å slutte å skrive?
Jeg er egentlig en suicidal person. Jo mer regjeringen truer meg, dess mer reaksjonær blir jeg. Og jo mer du vet om samfunnet rundt deg, dess vanskeligere er det å holde kjeft, sier hun og tenker seg om.
Hver artikkel er en kamp. Noen dager er du ikke i form, mens andre dager slår du hardt fra deg. Men en lett kamp, det er det ikke. By Ellen Sofie Lauritzen
Skriver om det mørke Tyrkia
Asli Erdogan er en forfatter som skriver om tortur, død og menneskelige tragedier. For
meg er det en del av det å være tyrkisk, sier hun
Lillehammer Den vevre kvinnen nærmest klamrer seg til sigarettpakken. Insisterer på å sitte ute i den klare luften på Lillehammer. Der kan hun røyke, selv om hun dermed
også fryser.
Jeg fikk faktisk Tyrkias viktigste bokpris. Men noen mente alvel at setningene var for sterke, for metaforiske. Det fikk meg til å se meg selv på en ny måte. Jeg tenkte, jeg skal virkelig forsøke å bli enklere, lysere. Men jeg nærmer meg tross alt alltid mennesker med maksimumrespekt. Jeg går aldri inn i et torturkammer. Jeg tar bare leseren med inn i
en korridor hvor han eller hun hører skrikene. Jeg forteller ikke leseren hva som skjer. Jeg bare går hånd i hånd. Hovedgjest på Lillehammer. Asli Erdogan (44) holder denne uken årets hovedforedrag på Lillehammer Litteraturfestival. I hjemlandet er hun en kjent forfatter og spaltist. To av bøkene hennes er kommet på norsk, snart kommer den
tredje. Gyldendal har gitt ut romanen Byen med den røde kappen (på norsk i 2004) som kritikerne hyllet som et mesterverk. I fjor komDen mirakuløse mandarin, en bok som er en blanding mellom en roman og et prosadikt.
De to bøkene som er kommet på norsk, skrev jeg da jeg var ganske ung. Det handler mye om å leve i eksil. Jeg måtte dra fra Tyrkia. Først jobbet jeg som fysiker på Cern i Genève.(Den europeiske organisasjon for kjernefysisk forskning. red.anm.)
Jeg trivdes ikke i det yrket, i det miljøet. Jeg jobbet om dagen og skrev om natten. Senere måtte jeg flykte fordi jeg levde sammen med en gruppe afrikanske immigranter i Tyrkia. Jeg beskrev rasismen og brutaliteten mot de svarte. Jeg skjønte at jeg komtil å kommei trøbbel,
havne på listen over de mange savnede i Tyrkia. Jeg dro faktisk så tidlig at jeg gikk glipp av å være der da jeg debuterte. Det er en viktig tid for en forfatter. I dag lever Asli Erdogan i Istanbul. Avhengig av Istanbul. – Istanbul er avhengighetsskapende. Hvis du er født
der, så blir du der. Den er forskjellig fra resten av Tyrkia, samtidig som den representativ
for resten av landet. Erdogan har det fremdeles problemer i Tyrkia.Hun er en anerkjent spaltist, men ble sparket fra avisen og må i dag skrive for en kurdisk avis. Mange av emnene hun skriver om er omstridte. Selv kommer hun fra en sekulær familie i Istanbul.
Moren var av jødisk slekt, men Erdogan er oppvokst uten religiøs bakgrunn.
Hvorfor skriver jegommenneskelige tragedier? Det er fordi jeg bor i Tyrkia. Særlig som spaltist har jeg møtt folk som er mye mer traumatisert enn meg. Jeg har respekt for kvinnene i Tyrkia. Min far har nylig sittet i fengsel. I fengselet møtte jeg en kvinne som komdit hver uke Hun gråter stille. Hun besøker sin seksten år gamle sønn. Han skal sitte der i ni år. Hun kommer til å komme hver uke i ni år.
Kvinne = skyldig. Erdogan vil ikke gjøre kvinners stilling til en hovedsak i sin skriving.Men privat er hun blitt medlem i en organisasjon som er mot vold og for kvinners rettigheter.
Jeg kommer fra en moderne familie. Men tidlig oppdaget jeg at det å være kvinne i Tyrkia er forskjellig fra å være kvinne i Europa. Vi diskrimineres i høy grad. Det finnes en organisert brutalitet. Antall drepte kvinner har økt katastrofalt de siste fem årene. Det er mange
grunner som den økonomiske krisen og at samfunnet forandres og kvinner spør
etter mer frihet. Å være kvinne er annerledes enn å være svart. De var voldsofre
bare fordi de var svarte. Som kvinne kan du være trygg hvis du vil spille rollen, men hvis du vil forandre den lille firkanten som er gitt deg, er du i stor fare. I Tyrkia er du skyldig for det meste, bare fordi du er kvinne. Den tyrkiske forfatteren Asli Erdogan holdt ukens hovedforedrag under Litteraturfestivalen på Lillehammer. By Kaja Korsvold

