Asli Erdogan er en forfatter som skriver om tortur, død og menneskelige tragedier. For
meg er det en del av det å være tyrkisk, sier hun
Lillehammer Den vevre kvinnen nærmest klamrer seg til sigarettpakken. Insisterer på å sitte ute i den klare luften på Lillehammer. Der kan hun røyke, selv om hun dermed
også fryser.
Jeg fikk faktisk Tyrkias viktigste bokpris. Men noen mente alvel at setningene var for sterke, for metaforiske. Det fikk meg til å se meg selv på en ny måte. Jeg tenkte, jeg skal virkelig forsøke å bli enklere, lysere. Men jeg nærmer meg tross alt alltid mennesker med maksimumrespekt. Jeg går aldri inn i et torturkammer. Jeg tar bare leseren med inn i
en korridor hvor han eller hun hører skrikene. Jeg forteller ikke leseren hva som skjer. Jeg bare går hånd i hånd. Hovedgjest på Lillehammer. Asli Erdogan (44) holder denne uken årets hovedforedrag på Lillehammer Litteraturfestival. I hjemlandet er hun en kjent forfatter og spaltist. To av bøkene hennes er kommet på norsk, snart kommer den
tredje. Gyldendal har gitt ut romanen Byen med den røde kappen (på norsk i 2004) som kritikerne hyllet som et mesterverk. I fjor komDen mirakuløse mandarin, en bok som er en blanding mellom en roman og et prosadikt.
De to bøkene som er kommet på norsk, skrev jeg da jeg var ganske ung. Det handler mye om å leve i eksil. Jeg måtte dra fra Tyrkia. Først jobbet jeg som fysiker på Cern i Genève.(Den europeiske organisasjon for kjernefysisk forskning. red.anm.)
Jeg trivdes ikke i det yrket, i det miljøet. Jeg jobbet om dagen og skrev om natten. Senere måtte jeg flykte fordi jeg levde sammen med en gruppe afrikanske immigranter i Tyrkia. Jeg beskrev rasismen og brutaliteten mot de svarte. Jeg skjønte at jeg komtil å kommei trøbbel,
havne på listen over de mange savnede i Tyrkia. Jeg dro faktisk så tidlig at jeg gikk glipp av å være der da jeg debuterte. Det er en viktig tid for en forfatter. I dag lever Asli Erdogan i Istanbul. Avhengig av Istanbul. – Istanbul er avhengighetsskapende. Hvis du er født
der, så blir du der. Den er forskjellig fra resten av Tyrkia, samtidig som den representativ
for resten av landet. Erdogan har det fremdeles problemer i Tyrkia.Hun er en anerkjent spaltist, men ble sparket fra avisen og må i dag skrive for en kurdisk avis. Mange av emnene hun skriver om er omstridte. Selv kommer hun fra en sekulær familie i Istanbul.
Moren var av jødisk slekt, men Erdogan er oppvokst uten religiøs bakgrunn.
Hvorfor skriver jegommenneskelige tragedier? Det er fordi jeg bor i Tyrkia. Særlig som spaltist har jeg møtt folk som er mye mer traumatisert enn meg. Jeg har respekt for kvinnene i Tyrkia. Min far har nylig sittet i fengsel. I fengselet møtte jeg en kvinne som komdit hver uke Hun gråter stille. Hun besøker sin seksten år gamle sønn. Han skal sitte der i ni år. Hun kommer til å komme hver uke i ni år.
Kvinne = skyldig. Erdogan vil ikke gjøre kvinners stilling til en hovedsak i sin skriving.Men privat er hun blitt medlem i en organisasjon som er mot vold og for kvinners rettigheter.
Jeg kommer fra en moderne familie. Men tidlig oppdaget jeg at det å være kvinne i Tyrkia er forskjellig fra å være kvinne i Europa. Vi diskrimineres i høy grad. Det finnes en organisert brutalitet. Antall drepte kvinner har økt katastrofalt de siste fem årene. Det er mange
grunner som den økonomiske krisen og at samfunnet forandres og kvinner spør
etter mer frihet. Å være kvinne er annerledes enn å være svart. De var voldsofre
bare fordi de var svarte. Som kvinne kan du være trygg hvis du vil spille rollen, men hvis du vil forandre den lille firkanten som er gitt deg, er du i stor fare. I Tyrkia er du skyldig for det meste, bare fordi du er kvinne. Den tyrkiske forfatteren Asli Erdogan holdt ukens hovedforedrag under Litteraturfestivalen på Lillehammer. By Kaja Korsvold
Trosser redselen og truslene
I hjemlandet Tyrkia er Asli Erdogan en omstridt forfatter ogde største avisene gjør sitt beste for å overse henne. Men da jeg ble hengt ut av ekskjæresten min i en bok, hadde demetervis med spalteplass til rådighet.
Asli Erdogan er den førstekvinnelige tyrkiske forfatteren som er direkte oversatt til norsk, og er en av Norsk litteraturfestivals mest profilerte forfattere.
Med romanen «Byen med den røde kappa» fikk hun sitt gjennombrudd som forfatter internasjonalt og ble kritikerrost. 44 åringen har imidlertid en fortid som spaltist i den store tyrkiske avisen Radikal der hun tok opp politisk hete temaer som fengsel, tortur, kvinnemishandling og kurdernes kamp for sine rettigheter. Dette har skapt problemer
for henne i hjemlandet.
De største avisene boikotter meg. Selv ikke da jeg fikk mitt gjennombrudd i utlandet, tilgodeså de meg med en eneste linje. Det er verre enn negativ kritikk, sier Erdogan.
Verre før valget I dag skriver hun for en kurdisk avis, men føler seg slett ikke trygg. Hun peker på at det trolig er 68 journalister som sitter i tyrkiske fengsler, og hun kjenner
kolleger som er fengslet uten rettssak. Gjerne for «kontroversielle » bøker som ikke engang er utgitt. I tillegg er hun kvinne, og det gjør ikke saken bedre.
Tyrkia er et totalitært regime. På den Det internasjonale presseinstituttets liste som rangerer pressefrihet, ligger vi på en 119. plass. Det er i samme sjikt som Iran, sier Erdogan som bor i Istanbul. For åtte år siden ga ekskjæresten ut en såkalt roman, men med
private bilder av Asli Erdogan. Blant annet fotografier av henne lettkledd.
Boka fikk voldsom oppmerksomhet, og avisene som til da hadde ignorert meg hadde
plutselig masse spalteplass å vie denne boka. Oppslag på forsiden til og med. Det var grusomt å bli eksponert på denne måten. Ballettdanser og atomfysiker Tyrkeren har en karriere som ballettdanser i et dansekompani, men måtte gi seg som følge av en nakkeskade. Og som forfatter er hun politisk engasjert og med uredd penn, men i hele
sitt vesen virker Erdogan livstrett og lut.
Åh, dere norske kvinner er så vakre og vitale med de blå øynene deres, utbryter hun når fotografen skal ta et bilde av.
Gir alt i finalen En liten forkjølelse stopper ikke to av Trøndelags største sangtalenter. «The Show Must Go On».
Are Hembre og Sunniva Unsgård rakk en kort øving med stemmepedagog Anne Kleivset
før finalen i «Norske Talenter».
I kveld står Sunniva Unsgård og Are Hembre i finalen i «Norske Talenter». Onsdag møttes det travle duettparet til øving i kapellet i Thomas Angels Hus. 19—åringene skal framføre sin versjon av Queens «The Show Must Go On». Uavhengig av resultatet i talentkonkurransen vil sangerne fortsette med musikken. Kom inn på «Konsen» Sunniva Unsgård fra Skatval har lang erfaring som sanger. Hun begynte på Steinvikholm Musikkteater i ung alder, og de siste syv årene har hun hatt fremtredende roller, blant annet
i operaen om Olav Engelbrektsson. Til høsten begynner Unsgård på musikkonservatoriet
ved NTNU, og hun er en av de yngste som har kommet inn.
Jeg var usikker på om jeg hadde lyst til å bli i Trondheim, men «konsen» har et kjempebra
miljø. Dessuten har jeg Steinvikholm i nærheten hvor jeg kan få mer sceneerfaring
samtidig som jeg studerer. Usgård møtte sin duettpartner, Are Hembre, under oppsetningen av Olav Engelbrektsson i 2008.
Stemmene våre passet veldig bra til hverandre og vi har sunget sammen siden, forteller
sangtalentet.
En av de yngste Kåre Bjørkøy er operasanger og professor i klassisk sang ved musikkonservatoriet. I vinter har han hatt Unsgård som ukentlig elev og gleder seg til
hun begynner på konservatoriet til høsten.
Sunniva er ett til to år yngre enn de elevene vi vanligvis tar inn. Mange søker i ung alder,
men de aller fleste trenger mer modning, forklarer Bjørkøy. Professoren gir Steinvikholm
Musikkteater mye av æren for det unge talentet.
Operaskolen har vært utslagsgivende, både Sunniva og Are har fått mye rutine. I tillegg
til Sunniva tar vi inn enda en sanger fra Stjørdal, Anne Birgit Røkke, som også har gått på
Steinvikholm. Tidligere har vi ikke tatt inn noen sangere fra Stjørdalsregionen, men nå begynner miljøet virkelig å blomstre, nikker Bjørkøy. Gullstruper Det hersker liten tvil om at Unsgård og Hembre har en stor musikalsk framtid foran seg. Lovordene kommer fra flere
hold, og sangerne har et godt støtteapparat fra Steinvikholm Musikkteater, som har fulgt
dem gjennom «Norske Talenter ». Musikalsk instruktør Anne Kleivset stiller gjerne opp
for å veilede sangerne før finalen.
Jeg ringer og de bringer. To gullstruper det er veldig artig å samarbeide med, smiler Kleivset, før hun går i gang med å diskutere stemmefordelingen i duetten.
Operasjef ved Steinvikholm Musikkskole, Randi Spets, er stolt over Unsgård og Hembre.
Are og Sunniva er prektige ambassadører for hele Trøndelag. Det er bare å stemme, oppfordrer Spets. Sangerne selv ser ut til å ha god kontroll på finalenervene, men konkurranseinstinktet lever i beste velgående.
Det er artig med konkurranse og vi vil jo veldig gjerne vinne, smiler sangerne.
Mørket og smerten: Tyrkiske Asli Erdogan er årets hovedforedragsholder på Norsk litteraturfestival på Lillehammer, og avbrøt sin vitenskapelige karriere som atomfysiker for å bli forfatter. Hennes romankarakterer har gjerne et begjær mot det mørke og voldelige i fremmede byer. henne. Hun ranker seg og poserer en smule.
Nå har hun saktens levd et mer intenst liv enn en gjennomsnittlig norsk kvinne. I Tyrkia
blir hun overvåket og føler stadig på redselen. 44—åringen tok en mastergrad i atomfysikk etter å ha jobbet to år i CERN, den europeiske organisasjonen for kjernefysisk forskning.
Hun jobbet 15 timer daglig, men om natta skrev på det som til slutt skulle bli romanen «Den
mirakuløse mandarin».
Insomnia
Det var knallhardt, men jeg måtte bare skrive. Men jeg led av insomnia etter perioden i Genève. Jeg sov ikke på sju måneder.
Romanene dine er ikke spesielt hyggelige, det er mye smerte?
Ser du en kvinne bli voldtatt bli gata på vei hjem, setter du deg ikke ned for å skrive romantikk. Da skriver du om akkurat den smerten.
Tyrkia er et totalitært regime. På den Det internasjonale presseinstituttets liste som rangerer pressefrihet, ligger vi på en 119. plass. Det er i samme sjikt som Iran. By Kari Hovde
Ana konuşmacı
Çok ama çok enderdir hayatın bana gülümsediği, benim de karşılık vermeye çalıştığım anlar… Talih en beklenmedik, hoş sürprizlerinde bile beni ters köşeye yatırarak acısını çıkarır sanki. Lillehammer Edebiyat Festivali’ne —yalnızca bir başka festival!— katılmak için dün sabah çok erken yola çıkmış; her zamanki gibi hazırlıksız, kılıksız, uykusuz, öğle vakti Oslo Havaalanı’nda gazetecilerce karşılanmıştım.
“İlk röportajı yapan olmak istedim,” diyor Fredric Wanderup, Dagbladet Gazetesi’nin önde gelen eleştirmeni, kültür sanat sorumlusu olduğunu saatler sonra idrak ettiğim kişi.
“Fotoğrafçıdan hangisini saklayacağımı şaşırdım. Darmadağın saçlarımı mı, izlerle dolu yüzümü mü?”
Continue reading “Ana konuşmacı”Birinci dereceden akraba
Son yazımı yollarda yazmıştım. Darmadağın bir otel odasında, uykusuzluğun heceleri sağa sola savuran girdabında başlamış, dağ yollarında tamamlamıştım. Üç ayrı şehirde ’bellek’ üzerine konuşmuştum. Hatırlama cesareti ya da cüreti, unutmak ya da yüzleşmek, bağışlamak…
Bir hafta sonra, yazıya koyduğumu sanırken atladıklarımı keşfediyorum. ’Özgürlük’ ve ’Adalet’ sözcüklerini birlikte kullanmam gereken bir cümle vardı söz gelimi, sözcüklerden birini düşürmüşüm. Daha tanıdık, kapalı bir göğün altında, bu sözcüklerin en uzağında durduğum yerde farkına varıyorum hayatın ironisinin… Tahliye işlemleri için geldiğim bir adalet sarayının önünde.
Continue reading “Birinci dereceden akraba”Havuç, sopa, kötü günler
Bildik, tanıdık, yıllarca yinelenmiş cümleler. Biz ve ötekiler. Kötülüğü simgeleyen ”öteki” karşısında, kendini her türlü ahlaki yargıdan muaf tutarak, ”şiddet hakkını” tekeline alan ”biz.” Böyle bir ayrımcılık her zaman düşmana gereksinim duyar ve onu yaratır da, savaş dili onun doğal dilidir.
Kısaca YSK dönemi diye adlandırdığımız, geri kaldığına inandığımız dönemin gazete başlıkları… ”Düşman”, ”savaş alanı”, ”molotof”, sözcüklerini bol keseden kulanan, üzerlerine ateş açılmış kalabalıkları ”halk”, öldürülmüş bir lise öğrencisini, onlarca yaralıyı mağdur saymayan bir dil.
Continue reading “Havuç, sopa, kötü günler”
Aslı Erdoğan 