Asli Erdogan er en forfatter som skriver om tortur, død og menneskelige tragedier. For
meg er det en del av det å være tyrkisk, sier hun
Lillehammer Den vevre kvinnen nærmest klamrer seg til sigarettpakken. Insisterer på å sitte ute i den klare luften på Lillehammer. Der kan hun røyke, selv om hun dermed
også fryser.
Jeg fikk faktisk Tyrkias viktigste bokpris. Men noen mente alvel at setningene var for sterke, for metaforiske. Det fikk meg til å se meg selv på en ny måte. Jeg tenkte, jeg skal virkelig forsøke å bli enklere, lysere. Men jeg nærmer meg tross alt alltid mennesker med maksimumrespekt. Jeg går aldri inn i et torturkammer. Jeg tar bare leseren med inn i
en korridor hvor han eller hun hører skrikene. Jeg forteller ikke leseren hva som skjer. Jeg bare går hånd i hånd. Hovedgjest på Lillehammer. Asli Erdogan (44) holder denne uken årets hovedforedrag på Lillehammer Litteraturfestival. I hjemlandet er hun en kjent forfatter og spaltist. To av bøkene hennes er kommet på norsk, snart kommer den
tredje. Gyldendal har gitt ut romanen Byen med den røde kappen (på norsk i 2004) som kritikerne hyllet som et mesterverk. I fjor komDen mirakuløse mandarin, en bok som er en blanding mellom en roman og et prosadikt.
De to bøkene som er kommet på norsk, skrev jeg da jeg var ganske ung. Det handler mye om å leve i eksil. Jeg måtte dra fra Tyrkia. Først jobbet jeg som fysiker på Cern i Genève.(Den europeiske organisasjon for kjernefysisk forskning. red.anm.)
Jeg trivdes ikke i det yrket, i det miljøet. Jeg jobbet om dagen og skrev om natten. Senere måtte jeg flykte fordi jeg levde sammen med en gruppe afrikanske immigranter i Tyrkia. Jeg beskrev rasismen og brutaliteten mot de svarte. Jeg skjønte at jeg komtil å kommei trøbbel,
havne på listen over de mange savnede i Tyrkia. Jeg dro faktisk så tidlig at jeg gikk glipp av å være der da jeg debuterte. Det er en viktig tid for en forfatter. I dag lever Asli Erdogan i Istanbul. Avhengig av Istanbul. – Istanbul er avhengighetsskapende. Hvis du er født
der, så blir du der. Den er forskjellig fra resten av Tyrkia, samtidig som den representativ
for resten av landet. Erdogan har det fremdeles problemer i Tyrkia.Hun er en anerkjent spaltist, men ble sparket fra avisen og må i dag skrive for en kurdisk avis. Mange av emnene hun skriver om er omstridte. Selv kommer hun fra en sekulær familie i Istanbul.
Moren var av jødisk slekt, men Erdogan er oppvokst uten religiøs bakgrunn.
Hvorfor skriver jegommenneskelige tragedier? Det er fordi jeg bor i Tyrkia. Særlig som spaltist har jeg møtt folk som er mye mer traumatisert enn meg. Jeg har respekt for kvinnene i Tyrkia. Min far har nylig sittet i fengsel. I fengselet møtte jeg en kvinne som komdit hver uke Hun gråter stille. Hun besøker sin seksten år gamle sønn. Han skal sitte der i ni år. Hun kommer til å komme hver uke i ni år.
Kvinne = skyldig. Erdogan vil ikke gjøre kvinners stilling til en hovedsak i sin skriving.Men privat er hun blitt medlem i en organisasjon som er mot vold og for kvinners rettigheter.
Jeg kommer fra en moderne familie. Men tidlig oppdaget jeg at det å være kvinne i Tyrkia er forskjellig fra å være kvinne i Europa. Vi diskrimineres i høy grad. Det finnes en organisert brutalitet. Antall drepte kvinner har økt katastrofalt de siste fem årene. Det er mange
grunner som den økonomiske krisen og at samfunnet forandres og kvinner spør
etter mer frihet. Å være kvinne er annerledes enn å være svart. De var voldsofre
bare fordi de var svarte. Som kvinne kan du være trygg hvis du vil spille rollen, men hvis du vil forandre den lille firkanten som er gitt deg, er du i stor fare. I Tyrkia er du skyldig for det meste, bare fordi du er kvinne. Den tyrkiske forfatteren Asli Erdogan holdt ukens hovedforedrag under Litteraturfestivalen på Lillehammer. By Kaja Korsvold
Aslı Erdoğan 